Paris-avtalen

Boka ble skrevet før klimatoppmøtet i Paris, som ble avholdt i slutten av 2015. Det er derfor på sin plass å kommentere hvovidt vedtakene gjort på toppmøtet gir grunn til å revidere de fremtidsutsiktene som skissseres i boka. Det gjør de ikke.

Boka tegner et dystert bilde av fremtidens klimautvikling. Dette er basert på en realistisk analyse av situasjonen.

Etter klimatoppmøtet er det fra mange hold gitt uttrykk for ny optimisme, og at avtalen som ble inngått markerer et gjennombrudd i arbeidet for overgang til ikke-fossil energi. Slik optimisme er det liten grunn til. Avtalen inneholder intet som forplikter de enkelte land. Alt er basert på frivillighet. Slik har det vært før også, samtidig som utslippene av drivhusgasser har vokst eksponentielt. Mange fremhever som et stort fremskritt at man er blitt enige om å strebe mot en maksimal oppvarming i forhold til førindustriell tid på 2 °C (togradersmålet). Men togradersmålet har eksistert lenge, uten at det har hindret veksten i utslippene av drivhusgasser.

Noe helt nytt er at man er blitt enige om ikke bare å ha togradersmålet som en absolutt grense, men at man vil strebe mot at oppvarmingen skal holde seg under 1,5 °C. Dette gjør at Paris-avtalen får et tragikomisk preg. Det har nemlig lenge vært en kjent sak at til og med togradersmålet er langt utenfor rekkevidde, dersom menneskeheten ikke mot formodning plutselig skulle endre mentalitet totalt og stake ut en fundamentalt annerledes kurs i klimasammenheng. Den nye, urealistiske, målsetningen kan sammenlignes med en tenkt situasjon der en dårlig trent mosjonist setter opp som en personlig målsetning å bli verdensmester i langrenn, uten å endre sitt treningsopplegg vesentlig. Innen idretten ville slikt bli ledd ut.

Eksisterende planer om utslippskutt er langt unna hva som kreves for å nå togradersmålet. Når vi dessuten tar i betraktning at det hittil har vært meget stor forskjell på målsetninger om utslippskutt og hva som blir realisert i praksis, er det sterke grunner til å anta at verden styrer mot det mest pessimistiske av de scenarioene som FNs klimapanel har satt opp. Det innebærer at den mest sannsynlige globale oppvarmingen i dette århundret vil bli 4 °C. Og at oppvarmingen vil fortsette i neste århundre.